- Kontakt oss
-
Søk
Skriv inn søket i feltet over
– Vi er jo på en måte en familiebedrift, sier plassjef, Agnete Skog.
Hadde noen sagt til henne bare noen år før hun tok over som sjef at hun kom til å gjøre det, hadde hun ikke trodd dem. For Agnete var fast bestemt på at det var skipper hun skulle bli. Faren hadde likevel en anelse om at det var her hun ville ende opp til slutt. I 2017 da Lerøy kjøpte opp fiskebruket, skulle det vise seg at han hadde rett.
–Vi hadde jo drevet bruket sammen før den tid. Det var egentlig bare at rollene ble byttet om, sier plassjefen.
Rollene som ble byttet var mellom henne og faren, som tidligere hadde stillingen. Den da 24 år gamle Agnete ble raskt et kjent navn som Norges yngste kvinnelige sjef på et fiskebruk. Ikke nok med det, men hun ble i tillegg sjef for både, mor, far og bror. Selv om faren, Jan Arne Skog, var positiv til at datteren skulle ta over, hadde han vanskeligheter med å venne seg til at anlegget ikke var «hans» lengre. I tillegg til den store omveltningen kom det strengere lover og regler som gjorde at Agnete fant sin egen måte å gjøre ting på.
– Jeg måtte bare lære meg å slippe henne til. Det var en runde jeg måtte gå med seg selv og jeg måtte svelge noen kameler, sier Jan Arne.
Familien hadde ikke planer om å selge anlegget da Lerøy ville kjøpe dem opp. De visste at store aktører som regel kjøpte opp for å kunne legge ned. Hvis de skulle vurdere et oppkjøp, måtte det være i deres ånd og med planene de allerede hadde. Blant disse planene var store investeringer i både bygningen og utstyr. Noe Lerøy har gjort etter de ble eier.
– Vi har vært fornøyd hele veien. Vi synes Lerøy er en fantastisk arbeidsgiver, sier Agnete.
Hun forteller at familien ofte har snakket om hvor positivt oppkjøpet har vært for dem og fiskebruket.
– De har holdt det de lover og samtidig virkelig tatt vare på oss. Som eier må det være bra for Lerøy å vite at de har et anlegg i Skårvågen som blir tatt vare på, sier Jan Arne.
På slutten av 90-tallet tok banken kontakt med Jan Arne og en kompis som begge jobbet som fiskere, de spurte om de kunne overta et gammelt fiskebruk. På tidspunktet gikk bruket så dårlig at det var få andre muligheter som kunne redde lokalet fra å måtte rives. De to fiskerne så det som er mulighet og bestemte seg for å leie folk til å drive det. Men de gikk fortsatt ikke med overskudd.
– Da bestemte jeg meg for å leie ut båten og dra på land for å prøve å få bruket i pluss, sier han.
Lite visste han da at fiskebruket fra 40-tallet skulle bli så mye mer enn bare en jobb for han og familien.
Med de tidvis lange dagene på fiskebruket var det én hjemme som merket det ekstremt godt. Da Elin Skog kom hjem fra jobben i barnehagen kunne det gå flere timer før hun så mannen sin, av og til var hun alt sovnet da han kom hjem. Derfor begynte hun å reise til fiskebruket etter arbeidsdagen sin.
– Vi trengte henne, sier Jan Arne.
Elin trivdes så godt at hun bestemte seg for å starte i en 50 prosent stilling. Hun tok seg av renholdet slik at de andre fikk mer tid til fisken, noe som var viktig siden det kom mer og mer av den.
I 2002 var familien så mye på fiskebruket at de bestemte seg for å selge huset de bodde i et par kilometer unna og bygge et nytt, bare 100 meter unna fiskebruket.
– Vi har vokst opp her på bruket, sier Agnete.
Etter hvert som årene gikk fikk hun jobbe mer på ettermiddagene etter skolen, i helgene og i ferier styrte hun ofte helt alene mens faren prøvde å ta seg en velfortjent ferie. Selv om det var skipper hun ville bli, spurte hun faren om hun kunne ta et friår for å jobbe på bruket. Faren sa det var greit. Men planen om å jobbe ett år før hun gikk tilbake til utdanningen ble ikke som planlagt da Agnete forelsket seg i Christer, mannen som kom til å bli forloveden hennes og far til deres to døtre.
– Jeg har hatt friår siden, sier Agnete og smiler.
Da Agnete gikk ut i mammapermisjon i 2021, satt broren Simon Skog jobben sin som politi på pause, mens han tok over lederstillingen i et vikariat. Da hun kom tilbake, bestemte de at Simon skal ta over farens stilling som råstoffleder. I overgangen er de begge ansatt. Selv om pensjonsalderen er et stykke unna, kjenner Jan Arne vinterens lange arbeidsdager bedre for hvert år som går. 17-timersdager, 7 dager i uken tar på. Men når tiden kommer vet han ikke om han kommer til å klare å gi slipp.
– Det er en livsstil. Vi har tenkt på å selge huset slik at jeg ikke ser alle båtene som kommer inn, for da klarer jeg ikke holde meg unna, sier han,
Agnete og Simon har også en eldre søster som har en 18-år gammel sønn som har vært mye på bruket og jobbet. Jan Arne er sikker på at noen av barnebarna hans kommer til å ende opp her, akkurat som Agnete. Én ting er hvert fall sikkert. Denne bedriften blir i familien.